Edderkoppdyr (Arachnida)

Finn Erik Klausen

Innenfor entomologien hører vel edderkoppdyrene med til outsiderne, ja strengt tatt er de vel ikke entomologi i det hele tatt.

Likevel regnes de vanligvis med her, de er representert i Norge med fire ordener: edderkopper (Araneae), vevkjerringer (Opiliones), mosskorpioner (Pseudoscorpiones) og midd (Acari).

I det etterfølgende er det bare de tre første ordenene som blir omtalt, dels fordi jeg ikke har greie på midd og dels fordi midd kanskje i mindre grad enn de andre gruppene er amatørentomologi.

INNSAMLING - REDSKAP

Edderkopper
Edderkopper er som gruppe representert i de fleste miljøer. Fra strandkanten og opp i høyfjellet er det neppe noen miljøtype som ikke har sin edderkoppfauna.

I marksjikt, urtevegetasjon, busk- og tresjikt, i skog og åpen mark, overalt vil en finne edderkopper, både de som spinner nett og de frittlevende artene.

Ofte kan det også være interessant å undersøke mer spesielle biotoper, noen forslag er: Tangvoller i høyvannsonen, gamle fuglereder, hule trær, under bark på trær, maurtuer, under flate steiner og steinrøyser i åpne syd- og vesthellinger. Slike biotoper vil ofte ha sine spesielle arter som en ikke finner andre steder.

Slaghåv vil normalt være den beste redskapen i urtevegetasjon, skal en høyere opp i busk- og tresjiktet vil en ha best nytte av en slags skjerm. Denne kan lages av en bomullsduk på 1 meter som spennes ut med kjepper, f.eks. bambusrør. Skjermen holdes under de grenene en vil undersøke, samtidig som en gir disse et par kraftige slag med en kjepp. Dyrene som ramler ned på skjermen er lette å se og samle opp.

Sålding vil være best i marksjiktet, en kan sortere såldmaterialet i felten, eller bedre, samle materialer i plastposer og drive dyrene ut i Berlesetrakt ved hjemkomsten.

Barberfeller vil også kunne gi gode fangster, spesielt av de frittlevende, aktive artene.

Vevkjerringer
Denne ordenen har få arter her i landet. Det er ikke mange som har arbeidet med gruppen, og det burde være gode muligheter til å øke vår kjennskap på det faunistiske området. I 1982 publiserte Stol et arbeide som gir en fin oversikt over gruppen her i landet. De fleste artene foretrekker løvskog og barskog, selv om noen også kan finnes i åpent terreng. De er konsentrert til marksjiktet, blant vissent løv, mose og plantedeler, og vil derfor være lettest å samle ved sålding og håndplukking. Noen av artene går imidlertid opp i urtevegetasjonen og kan tas i slaghåv. Barberfeller er også en brukbar metode, især fordi disse kan stå ute over et lengre tidsrom.

Mosskorpioner
Dette er likeledes en liten gruppe med få arter her i landet. Utbredelsen av denne gruppen er også lite kjent og her kan mye gjøres på det faunistiske området. Gruppen er imidlertid begrenset til den sørlige halvdel av landet med unntak av to arter. Mosskorpionene er små, noen få millimeter, og er ofte knyttet til spesielle biotoper. De kan derfor være vanskelige å finne. Kun én av artene er vidt utbredt i marksjiktet blant løv og gress, i skog og åpent terreng.

De øvrige artene finner en lettest under bark på død osp, eik og furu, eller i løsmateriale i hule trær. Gamle fuglereder i hule trær og redekasser kan også være lukrativt.

Maurtuer er jevnlig oppholdssted for minst én av artene, undersøkelser vil kunne gi en og annen godbit.

Flere av artene er synantrope; gamle frukttrær, komposthauger og løsmateriale i stall, fjøs og hønsehus, kan derfor være vel verdt å se nærmere på.

Sålding og håndplukking er de eneste metodene som egner seg til fangst av denne gruppen. Såldmaterialet kan sorteres på en hvit duk når en er ute i felten, dyrene plukkes enklest opp med en pensel dyppet i sprit. De er imidlertid svært lette å overse i såldmaterialet, og det anbefales sterkt å drive ut materialet i Berlesetrakt isteden.

AVLIVING - KONSERVERING

Alle edderkoppdyr avlives og oppbevares på 70 % alkohol. I felt må en altså ha med seg glasstuber med sprit (reagensrørtype) til dette. Det sier seg selv at kun dyr fra samme lokalitet skal ligge i samme tube.

Ved senere magasinering legges dyr av samme art, lokalitet og dato, i én sprittube. Deretter dytter en i en bomullsdott som hindrer dyrene i å «skvalpe rundt». Så følger etiketten med de nødvendige data - og til slutt ny bomullsdott som holder etiketten på plass. Sprittubene settes så på hodet i sprit i større glass forsynt med lokk (f.eks. syltetøyglass). På denne måten har en kontroll med fordampingen av spriten og hindrer uttørking av dyrene.

Bruk ikke rødsprit til avliving og konservering, denne misfarger dyrene. Kjøp heller såkalt «Rektifisert sprit til teknisk og vitenskapelig bruk». Denne får en kjøpt fra Vinmonopolet mot erklæring fra lensmann eller politi.

Egnede glasstuber til sprit er f.eks. fabrikat Scherf Präzision, størrelse 85 x 14/15 mm. Slike kan en få gjennom bandagist eller apotek.

IDENTIFIKASJON - PREPARERING

En del av de større edderkoppartene har et så karakteristisk utseende at det er mulig å identifisere dem med blotte øye eller en feltlupe.

Men skal en få sikre artsbestemmelser er en helt avhengig av et stereomikroskop (10 - 60 x forstørrelse) for å kunne se detaljer i kjønnsorganer, behåring, klør etc.

Dette gjelder også for vevkjerringer og i enda større grad for mosskorpioner. Til den siste gruppen trenger en ofte et vanlig mikroskop for å se strukturer som er avgjørende for artsbestemmelsen.

Dyrene undersøkes i en skål med 70 % sprit. Det kan være vanskelig å få dyrene til å ligge i riktige posisjoner p.g.a. bevegelser i spriten. For å unngå dette problemet kan en kjøpe glassperler til gasskromatografi (størrelse: 80 mesh, bestilles fra BDH Chemicals Ltd., Poole, England). Et glass med 500 g holder til bestemmelser i mange år.

Glassperlene legger seg som fin sand i bunnen av skålen og er et ypperlig medium til å plassere dyrene i. På grunn av høy lysrefleksjon fra perlene er det også lettere å få øye på detaljer som ellers er lette å overse.

Selv om kjønnsorganenes form oftest er av vital betydning for artsbestemmelsen, er det vanligvis ikke nødvendig å lage egne genitalpreparater for edderkoppdyrene.

Mosskorpionene har imidlertid strukturer på munndelene (pedipalper og chelicerer) som kan være vanskelige å se. Dyret overføres da til iseddik for dehydrering. Deretter legges det i et hulslipt objektglass med nellikolje eller glyserol som klaringsmiddel og et dekkglass legges over. Detaljene kan da studeres i et vanlig mikroskop. Etter endt undersøkelse føres dyret tilbake til 70 % sprit. Av og til vil det være nødvendig å dissekere løs pedipalp eller chelicer med en fin nål for å kunne skjelne alle detaljer.

FORSLAG TIL LITTERATUR:

Edderkopper
Som innføring i edderkoppenes biologi kan anbefales Bristowe (1958). Dette er en underholdende bok som tar for seg de viktigste familiene innen ordenen.

Som bestemmelseslitteratur kan en velge blant mange, her kan det bare gjøres et lite utvalg. Av de mest brukte er Locket og Millidge (1951, 1953) som omhandler de fleste artene en kan finne. Supplert med Tullgren (1944 og 1946) skulle en være godt dekket. For den som vil ha en mindre begynner bok kan anbefales Tullgren (1949), men denne kan dessverre være vanskelig å få tak i.

Vevkjerringer
Her anbefales Danmarks Fauna (Meinertz 1962) som bestemmelseslitteratur. Den som vil gå utover dette bør anskaffe seg Martens (1978).

Mosskorpioner
Som innføringslitteratur er Meinertz (1962) kanskje den beste til bestemmelser. For den som vil ha et mer omfattende verk over de europeiske artene anbefales Beier (1963). Gärdenfors & Wilander (1992) skal visst være «jättebra».

FORSLAG TIL REFERANSER:

Beier, M. 1963. Ordnung Pseudoscorpionidea (Afterskorpione). Bestimmungsbücher zur Bodenfauna Europas. Akademie-Verlag, Berlin. 313s.

Bristowe, W.S. 1958. The World of Spiders. The new naturalist. Collins, London. 304 s.

Danmarks Fauna: bd. 72 Edderkopper eller spindlere I (Brændegård 1966), bd. 80 Edderkopper eller spindlere II (Brændegård 1972), bd. 67 Mosskorpioner og mejere (Meinertz 1962).

Gärdenfors, U. & Wilander, P. 1992. Sveriges klokrypare med nyckel till arterna. Ent. Tidskr. 113: 20-35.

Hauge, E 1982. Edderkopper - tabell til alle norske familier. Norske Insekttabeller nr. 2.

Hauge, E. 1989. An annotated check-list of Norwegian spiders (Araneae). Insecta Norvegiae 4.

Jones D. 1983. The Country Life Guide to Spiders. Hamlyn Publ. ISBN 0-600-35665-5, 320 s.

Locket, G.H.. & Millidge, A.F. 1951. British Spiders 1. Ray Soc., London. 310 s.

Locket, G.H. & Millidge, A.E 1953. British Spiders 2. Ray Soc., London. 449 s.

Martens, J. 1978. Spinnentiere, Arachnida. Weberknechte, Opiliones. Tierwelt Dtl. 64. G. Fischer Verlag, Jena. 464 s.

Stol, 1. 1982. On the Norwegian Harvestmen (Opiliones). Contribution to ecology, morphological variation and distribution. Fauna norv. Ser. B. 29.122-134.

Tullgren, A. 1944. Svensk Spindelfauna 3. Fam. 1-4. Salticidae, Thomisidae, Philodromidae och Eusparrassidae. Stockholm. 132 pp. I nytrykk av E.W. Classey Ltd., Hampton, Middlesex. 1970.

Tullgren, A. 1946. Svensk Spindelfauna 3. Fam. 5-7. Clubionidae, Zoridae, Gnaphosidae. Stockholm. 141 s.

Tullgren, A. 1949. Våra spindlar och hur man känner igen dom. A. Bonniers Förlag, Stockholm. 80 s.

Forfatterens adresse:

Finn Erik Klausen
4440 Tonstad