Etikettering

Leif Aarvik

Nesten like viktig som dyret selv, er etiketten. Et dyr uten etikett har ingen vitenskapelig verdi. Det er om å gjøre at en etikett utformes slik at den kan forståes av alle - ikke bare av vedkommende som har samlet dyret. En kan aldri vite hvor ens dyr til slutt havner, om de F.eks. havner på et norsk eller amerikansk museum. I så fall er det liten hjelp i om en kan lese at dyret er funnet i «Nordbygda» eller «Sørbygda» eller «Bak låven». Det hadde vært bedre om det bare hadde stått «Norge» på etiketten.

En uvane som dessverre er nokså utbredt, er at man kun forsyner dyrene med nummer som refererer til en journal hvor dyrenes data føres opp. Dersom dette gjøres i tillegg til vanlig etikettering er det greit, men det kan aldri erstatte vanlig etikettering. Om man gir eller låner bort dyr, må man likevel skrive etikett. Det kan også tenkes at journalen engang kommer bort. Derfor: La hvert enkelt dyr få en skikkelig og entydig etikett!

Hva skal stå på etiketten?
Det er i første rekke tre ting som skal stå på etiketten:

1. Finnested
2. Dato
3. Samlerens navn

Når det gjelder stedsangivelsen (1.), har den vært praktisert på mange forskjellige måter. Det er ønskelig med en viss standardisering, og Økland (1981) foreslår noen retningslinjer: Hun setter fylke eller fylkesdel og kommune foran et kolon, og lokalitetsnavnet etter kolonet. Lokalitetsnavnet bør man kunne finne igjen på et tilgjengelig kart.

Eksempel:
AK, Bærum: Ostøya
(fylke eller fylkesdel, kommune: lokalitetsnavn)

I tillegg bør Norge også stå på etiketten. Man kan bruke det engelske «Norway» eller det latiniserte «Norvegia». Norsk Entomologisk Forening har vedtatt å bruke Øklands versjon av det velkjente Strands system (Økland 1981). Foreningen har også vedtatt å benytte EIS-systemet (EIS = European Invertebrate Survey) som er basert på UTM-rutenettet, og deler landet inn i ruter på 50 x 50 km. Det vil være en hjelp for alle som arbeider med å lage EIS-utbredelseskart over norske insekter at materialet i størst mulig grad er utstyrt med EIS-nummer. Det norske EIS-kartet er omtalt av Hågvar (1978).

Mange vil vel synes at dette blir alt for mange data å presse inn på en liten etikett, men det er overkommelig dersom en sørger å få trykket etiketter fra de lokalitetene en samler mest.

Datoen bør påføres i samsvar med internasjonal praksis, dvs. at måneden skrives med romertall og årstallet skrives fullt ut, f.eks.: 23. VII 1984.

Samlerens navn er den minst viktige opplysningen som står på etiketten. Etternavnet skrives fullt ut. «leg.» betyr samlet av.

Etikettering av klekt materiale
Den datoen som primært skal stå på etiketten er datoen for innsamling i naturen - ikke klekkingsdatoen. Man benytter følgende betegnelser:

ex ovo, forkortes e.o. = klekt fra egg
ex larva, forkortes e.l. = klekt fra larve
ex pupa, forkortes e.p. = klekt fra puppe
ex ♀= klekt fra hunn (som la egg)

På etiketten bør også næringsplanten angis, om mulig også klekkingsdatoen.

Etiketter må ikke skrives med kulepenn da skriften blekner etter noen år og til slutt forsvinner.

EKSEMPEL PÅ ETIKETTERING:

FORSLAG TIL TRYKTE ETIKETTER:

ETIKETTERING AV KLEKT MATERIALE:

Disse opplysningene kan skrives på undersiden av etiketten, eller man kan bruke en separat etikett til data vedrørende klekking.

Forfatterens adresse:

Leif Aarvik
Nyborgveien 19A
1430 Ås