Formannens etterord

Sigmund Hågvar

Dette nummeret av Insekt-Nytt har tatt for seg det som er selve kunsten innen entomologien: Å finne fram til smarte innsamlingsmetoder som gjør at vi får tak i mange arter, -og fremfor alt sjeldne arter. En stor del av insektene lever et skjult, og ofte ukjent liv i larvestadiet. Vi vet f.eks. ennå lite om leveviset til mange fluelarver, for ikke å snakke om vertsvalget til den store skare av snylteveps. Og skal vi samle biller som har larvestadiet inne i dødt trevirke, kan det by på stor oppfinnsomhet å få tak i de ferdig klekkede dyrene.

Ser vi på de «smarte» innsamlingsmetodene for insekter, har mange av dem en ting til felles: Vi fanger insektene under flukten, -når de er på farten for å finne næring, finne en partner, eller legge egg. Ulike former av vindusfeller, der dyrene treffer en gjennomsiktig plate og faller ned i et konserveringsmedium, finnes i mange varianter. «Klisterfeller», der insektene blir hengende fast i et lim, er en annen variant. Så er det «malaisefellen» - den teltlignende fellen som tvinger flygende insekter oppover i en tøyruse og inn i en konserveringsflaske. Det er utrolig hva malaisefellen fanger, særlig av tovinger og årevinger i løpet av en ukes tid.

Selv de insektene som lever et skjult liv som larve er altså gjerne på vingene som voksne - om ikke annet noen få dager i året. Foreningens første æresmedlem Andreas Strand, som gjennom lang tid var landets fremste bille-ekspert, utviklet flere spesielle måter å samle på. Det å feste en stor insekthåv på sykkel eller på bilgrinda kunne gi forbløffende resultater. Selv lærte jeg av ham å fange flygende biller i motlys om kvelden. Har du en lav sol rett imot deg, og det er en varm og vindstille sommerkveld, kan du lett se i motlyset hvordan luften trafikkeres av flygende insekter. Det er ingen stor kunst å fange langsomtflygende biller under slike forhold, og man kan f.eks. få fine fangster av de mere sjeldne rovbillene.

Strand benyttet seg også av at mange flygende insekter tiltrekkes av sterkt luktende ekskrementer, og han fant at hønsemøkk kunne gi de helt store resultater. Under en av hans innsamlingsturer i Nord-Norge fortelles det at han var innom en gård for å be om litt hønsemøkk. Han var forøvrig sammen med Sundt, som var ekspert på de små Ptiliide-billene.

Bonden betraktet disse to pent antrukne herrene som tilbød seg å betale for litt hønsemøkk. Møkka fikk de selvsagt, men bonden syntes det var for galt å ta imot betaling. Han stakk derfor ut i hønsehuset igjen og kappet hodet av ei høne som han forærte dem.

En annen lur måte som Strand brukte for å få tak i sjeldne biller, var å samle oppskyll langs elvebredder etter flom. Her var det «oppkonsentrert» arter fra mange slags kantbiotoper, foruten arter som var falt ned i vannet. Dette var før man hadde utdrivningstrakter med varmelampe over, så han lot ganske enkelt en striesekk fylt med oppskyllet vegetasjon m.v. stå en dag eller to. Mange biller krøp da opp på veggene og kunne plukkes hvis man åpnet sekken forsiktig. - Forøvrig var Strand flink til å samle biller i de mest forskjellige biotoper, f.eks. i rovfuglreir, grevlinghi og sopper. Mange arter er sterkt spesialisert og må letes opp i sine særegne miljøer. Selv har jeg hatt glede av å samle biller og sommerfugler i gamle kattuglereir. I den «kaken» som dannes under kattugleungene når de vokser opp finnes mange interessante arter. Materialet kan lettest samles fra kasser man har hengt opp, og etter at ungene har fløyet ut. Forøvrig glemmer jeg ikke den pakken jeg hentet På postkontoret en gang: En illeluktende pakke som det var gått hull på, og som forpestet hele postkontoret. Det var bunnmaterialet i en uglekasse som var sendt meg av en god venn, for at jeg skulle plukke ut de entomologiske lekkerbiskene. Tipper at damen bak skranken aldri glemte den kunden!

I de senere årene har NLH og NISK hatt et samarbeidsprosjekt gående i Østmarka, der vi undersøker faunaen av vedlevende insekter - særlig biller. Der har vi bl.a. laget en spesialvariant av vindusfellene: Det viser seg at svært mange biller svermer rundt kjuker som vokser på døde trestammer. Blant annet søker de til kjukene for å spise sporer på undersiden. Ved å sage et vertikalt spor i kjuken (helt inn til stammen) og presse inn en pleksiglassplate, har du en fin vindusfelle på et sted hvor svermeaktiviteten er stor. Du setter en trakt under og fester på et oppsamlingsglass med konserveringsvæske (etylenglykol anbefales). Kjuken overlever forøvrig dette. Når platen trekkes ut, vokser kjuken sammen igjen. For å unngå at oppsamlingsglasset fylles av regnvann, kan en annen pleksiglassplate settes over som tak. Ellers har vi klekket vedlevende insekter direkte i felten. Mange billesamlere opp gjennom tidene har tatt trevirke inn og plassert det i klekkebur. Mere elegant er det imidlertid å klekke på stedet. Man pakker inn f.eks. inn et stammestykke i svart tøy og lar det være lysåpninger der dyrene søker ut. I disse lysåpningene står det festet små glass med etylenglykol. Fordelen med denne metoden er at du vet nøyaktig fra hvilket substrat dyrene er klekket fra. -For å holde tøyet ut fra stammen kan det bankes inn noen ståltrådbuer på langs før tøyet vikles på.

Da ønsker jeg alle lykke til med å prøve nye fangstmetoder. Og jeg er sikker på at mange smarte metoder ennå ikke er oppdaget. Finner du på noe originalt som gir interessante fangster, så meld fra!

God feltsesong!

Hilsen Sigmund Hågvar