Fotografering av insekter

Ove Bergersen

Jeg har drevet med insektfotografering siden den gang jeg startet med å samle insekter, hovedsakelig dagsommerfugler.

Insekter med litt størrelse og farve var de mest attraktive å fotografere, siden de lot seg identifisere lettere fra et slide. For at dagsommerfugler skal la seg artsbestemme bør man vite hvilken side de bør bli avfotografert fra. Mange dagsommerfugler som f.eks. perlemorsommerfugler og blåvinger bør fotograferes med vingene lukket slik at undersidens karakteristiske mønster trer godt fram. Fra oversiden vil de være vanskelig å artsbestemme på grunn av store likhetstrekk. Mange andre dagsommerfugler vil la seg artsbestemme når de blir fotografert fra oversiden. Dette gjelder også for de fleste nattaktive sommerfugler som f.eks. målere, nattfly, spinnere eller de større svermere. Når man skal fotografere sommerfugler kommer man langt ved bruk av et 100 mm makroobjektiv.

Det er flere fordeler med å fotografere insekter. I dag hvor flere arter (f.eks. sommerfugler) er blitt mer og mer sårbare vil man ikke gjøre innhugg i små populasjoner. En annen viktig fordel er at et bilde kan benyttes til foredrag for andre entomologer og til illustrasjoner i tidsskrifter eller bøker. Alt arbeidet med å få preparert uskadde individer til de står flotte og delikate på nål i insektsamlerens kasser uteblir. Man utsettes heller ikke for det psykiske tapet hvis man får insektangrep inne i kassene. Området eller biotopen hvor sårbare insekter blir observert kan også lett bli beskrevet ved å ta et enkelt oversiktsbilde. Et godt fotografi av arten samt biotopen som beskriver hvilken naturtype den foretrekker, er å slå to fluer i en smekk.

De fleste øyenstikkere mister sine flotte farver når de tørker etter innsamling. Derfor vil den beste måten å ivareta øyenstikkernes flotte farver være å fotografere dem. Hvis de fotograferes slik at de viktigste kjennetegnene kommer tydelig fram, vil det være lettere å bestemme øyenstikkeren ut i fra et fotografi, enn et tørket individ med skjulte karaktertrekk. For å komme tilstrekkelig nær øyenstikkerne må man først lære seg teknikken å smyge seg forsiktig fram med langsomme bevegelser. Siden de fleste er meget sky, men også nysgjerrige insekter, er makroobjektiver med litt større brennvidder å foretrekke. En lyssterk 80-200 mm zoom F 2,8 med en større mellomring har etter min erfaring gitt det beste resultat på større øyenstikkere, mens et 100 mm makroobjektiv er godt egnet til fotografering av de små vann-nymfene. Et 80-200 mm zoomobjektiv bør helst benyttes sammen med et stativ med ett eller tre ben.

Fotografering av øyenstikkere krever maksimal utnyttelse av dybdeskarpheten siden insektet dekker flere plan (F.eks. bakkroppens avstand i forhold til vingene). Ofte bør fotografen bestemme seg om øyenstikkeren skal fotograferes fra siden eller rett ovenfra. Kameraets objektiv bør derfor holdes i mest mulig riktig plan i forhold til øyenstikkeren. Øyenstikkerne er typiske solskinnsdyr slik at godt lys er ofte tilgjengelig når man skal fotografere dem. Ulempene med å fotografere i sterkt sollys er alle de irriterende reflekser og skyggeeffekter som vil fremhever og gi en mere uryddig bakgrunn. For å unngå disse vil en overgang mellom skygge og litt innslag av sollys gi et fotografisk bedre resultat. To klare fordeler oppnåes: 1) Beskjeden, jevn bakgrunn som gir et ryddigere fotografi. 2) Øyenstikkerens farver blir mer optimale. Alt i alt høres dette umulig ut i praksis siden disse insekter ofte flyr av gårde før man er kommet på skikkelig fotohold. Med litt flaks og viten om øyenstikkernes levevis er det ikke helt uoppnålig. Øyenstikkere i flukt er en stor utfordring. Enda større brennvidde som 300 mm eller større, kombinert med mellomringer, er da å foretrekke. Lukkerhastigheten bør da helst være på ca. 1/250 sek. eller kortere. Årsaken til denne høye lukkerhastighet er nødvendig siden øyenstikkerne vibrerer kraftig når de flyr omkring. Det aller viktigste er godt med tålmodighet og en del viten om de forskjellige arters levevis. Det er nemlig ikke alle som vil la seg fotografere i flukt. De som lar seg best fotografere i flukt lever i små vann eller dammer der de forsvarer sine territorier og ikke flyr langt av gårde. Da er det om å gjøre å få insektet i fokus før det blir jaget bort av en artsfrend. Mange vil sikkert tenke at autofokusobjektiver vil gjøre denne jobben lettere. Personlig har jeg aldri benyttet slik utrustning, for da uteblir spenningen og utfordringen med hele hobbyen. Jeg tror heller ikke at autofokusen vil kunne være rask nok.

Blitzfotografering som er mye brukt ved makroopptak av insekter kan benyttes, men gir som regel et dårligere resultat på grunn av at øyenstikkernes vinger og deres blanke kroppsoverflate vil gi irriterende reflekser. Til ekstreme nærbilder som for eksempel øyne og hodeparti som ofte er nødvendig for å kunne skille arter fra hverandre, er et godt utviklet blitzsystem en nødvendighet. Kunstig lys ved hjelp av en blitz er heller ikke å foretrekke hvis insekter med et hardt kitinskall som F.eks. biller eller gresshopper skal festes til filmen. Årsaken er at man ofte får sterke reflekser som både generer og ødelegger det fotografiske inntrykket, men det kan også arbeidet med artsbestemmelsen vanskeligere.

Til slutt vil jeg ønske alle entomologer som vil prøve seg på disse vakre og spennende insekter, lykke til.

FORSLAG TIL LITTERATUR:

Anonym. 1979. Insekter som hobby, 2. utgave (oversatt fra Jeg ser på insekter, Politikens Forlag, København, 1961), 341 s.

Dickson, R. 1976. A lepidopterist's handbook. The Amateur Entomologist's Society. Handworth, Middlesex. 138 s.

Lindsley, P.E og Cribb, RW. 1976. Insect Photography for the Amateur. The Amateur Entomologist Society Publications, vol. 14. 52 s.

Forfatterens adresse:

Ove Bergersen
Senter for Industriforskning
Postboks 124 Blindern
0314 Oslo