Forside
Om NEF
Lokallagene
Program
Medlemskap
Insekter som hobby
Tidsskrifter
Salgsliste
NEFs Bøker
Forhandlere
Diverse
Insektbilder
Lenker
English page
Norsk entomologisk forening
Postboks 386
4002 Stavanger
Sist oppdatert:
--.--.----
Norsk entomologisk forening

Vanninsekter

Hans Olsvik

«Vanninsekter» er en stor gruppe dyr som tilhører en rekke ulike ordener og familier. Mange innsamlings- og prepareringsmetoder må brukes når alle grupper skal dekkes.

Insektene som lever i vannet langs bredden, på selve vannoverflaten og på land nær ferskvann fanges enklest ved hjelp av en solid langskaftet håv. Fangst av grupper som lever sitt voksne liv på land (flyvende insekter) kan med fordel foretas ved hjelp av en noe lettere håv, f.eks. en sommerfuglhåv. For de aller fleste vanninsekter vil en solid håv med et skaft på omtrent halvannen meter, og med en ganske finmasket nettpose være anvendelig. Denne håven kan kalles en all-round-håv, og kan brukes både til fangst i vannet og til slaghåving langs bredden. Naturligvis vil de fleste som samler vanninsekter finne ut hvilken håvtype som passer best til den gruppe man selv er interessert i, og smak og behag vil ofte avgjøre hva man foretrekker.

Til øyenstikkere foretrekker jeg Benfidans største håv (diameter 45 cm) med grønn pose, og teleskopskaftet. Øyenstikker-interesserte i utlandet anvender ofte håver med diameter godt over halvmeteren, og med et noe mer grovmasket stoff (for å redusere luftmotstanden) enn Benfidans, en håvtype som egner seg bedre til lynraske øyenstikkere i et varmere klima enn vårt. Skaftlengden kan være rundt to meter (ofte mer). Totalvekten bør likevel være så lav som overhodet mulig.

Fangst i rennende vann, firkanthåv
Ved fangst og innsamling i rennende vann er den beste måten å bruke en firkanthåv med et noe kortere og mer solid skaft enn på allround-håven. Nettposen bør være sydd av et solid, men forholdsvis finmasket plast/nylon stoff. Firkanthåven settes på bunnen med skaftet i været, med håvposen pekende i strømmens retning, hvoretter man med beina sparker og roter i bunnsubstratet foran håvåpningen. Strømmen vil da føre larver og småkryp fra elvebunnen opp i håven. Siden skyller man ut håvens innhold på et hvitt brett (vaskebalje el.l.) og plukker ut de dyr man er interessert i. Dette blir gjerne kalt «sparke-metoden».

Bunnskrape
Bunnskrape kan brukes til fangst av bunndyr på dypere vann, ved at man kaster ut skrapen fra land eller fra båt. Bunnskrapen kan gjerne være trekantet og laget av solid jern, med en sterk håvpose av f.eks. lerret. Bunnskrapen må være bygd såpass solid at den tåler å bli dratt over stokk og stein uten å ta skade av det. Vekten er også viktig for at den skal kunne få med seg noe av bunnsubstratet, og ikke bare bli dratt over. For å få en effektiv skrape med riktig vinkling må man prøve seg fram med ekstra vekt i form av lodd el.l. som plasseres på håvrammen, slepetauet eller ståltrådene festet i rammen.

Stangsil
Stangsil er en håvtype med liten håvring med en grunn, relativt grovmasket pose, gjerne av metall-netting. Skaftet kan være flere meter langt. Stangsilen er anvendelig til bruk i vannet ved bredden av litt dypere vann eller andre steder hvor forholdene krever en svært langskaftet håv. Ypperlig å bruke til fangst av larver av øyenstikkere, døgnfluer, dessuten vannbiller, buksvømmere etc. På grunn av maskevidden, mindre egnet for de aller minste vanndyr. Benfidan i Danmark forhandler en god stangsil, som i prinsippet er en forsterket kjøkken-sikt uten skaft.

Lysfelle
Lysfeller er ganske effektive for en del vanninsekter, kanskje spesielt vårfluer, men også en rekke andre grupper i mindre grad. Undervanns-lysfelle kan brukes til å fange biller, teger, døgnfluelarver m.m.. Den virker best i klart vann, men kan benyttes f.eks. under isen vinterstid, og fra land eller båt ellers.

Åtefeller
Vannbiller m.m. kan også fanges ved hjelp av åtefelle som fungerer ved at man legger ut f.eks. råtten fisk i et (f.eks. syltetøy-) glass. Dette settes på skrå med bunnen opp slik at det blir en luftblære øverst. Det er en fordel om åpningen på glasset ikke er for stor, eller man kan konstruere et rusesystem i åpningen.

Avlivning, oppbevaring og preparering
De fleste som samler inn vanninsekter har med seg glass/tuber med alkohol i felt. (Formalin (formaldehyd) virker kraftig irriterende på bl.a. slimhinner og er dessuten både allergi- og kreftfremkallende, hvilket naturligvis tilsier at man ikke bør bruke dette stoffet.) For de fleste grupper er alkohol det beste avlivnings- og konserveringsmiddel. Dette gjør innsamling av vanninsekter enkelt og lettvint, sammenlignet med mange andre insektgrupper; dyrene puttes direkte på ca. 70-80 % sprit i felt. Med etikett er prøven fullstendig og kan bringes hjem for sortering og artsbestemming. Senere kan de overføres til 96 % alkohol og plasseres i spritsamlingen. Skal samlingen oppbevares på sprit, kan man også bruke ren sprit i felt, fordi vanndyr som regel fører med seg en del vann som tynner ut spriten noe.

Biller og tildels teger blir greiere å preparere fint om de samles i glass/tuber med papir og eddiketer, det samme gjelder andre insekter man vil tørrpreparere. Materialet bør da fryses ned til man har anledning til å preparere det. Men generelt for vanninsekter er det nok bedre for bevaringen av strukturer og genitalier, og dermed artsbestemmingen, at dyrene lagres på sprit. Imagines av vannbiller, vannløpere og øyenstikkere kan oppbevares i tørrsamlinger, selv om vannymfer er nokså skjøre og oppbevares heller på sprit enn på nål. Til de største vanninsektene er det en fordel med f.eks. syltetøyglass, men de aller fleste kan samles på dramsglass.

Voksne øyenstikkere og vannymfer innsamles og prepares best på følgende måte: Man putter de levende dyrene i konvolutter (av pergamynt, eventuelt vanlige brevkonvolutter som brettes dobbelt med dyr i begge ender) med vingene opp over ryggen. Man kan også bruke papir som brettes til en trekant el.l. (se figur). De bringes så levende hjem, men unngå for trang oppbevaring, da de ellers kan bli nokså flate, og dermed dårlige eksemplarer. Man kan med hell la dem stå i kjøleskap eller annet mørkt sted ett til to døgn før man putter konvolutten med levende dyr direkte i en beholder med aceton. Dyrene rekker dermed å tømme tarmen, noe som er en fordel for bevaringen av fargene. Konvoluttene bør renses for denne avføringen før man putter dem i aceton. Husk at aceton er et meget brannfarlig løsemiddel og fordamper lett. Aceton-behandlingen bør derfor foregå i friluft eller med avtrekk. 5-15 minutter senere fiskes konvoluttene opp av acetonen, dyrenes bakkropp rettes ut og de legges så tilbake slik man ønsker det ferdige preparatet skal se ut (hodet vris slik at oversiden alltid vender mot samme side, vingene ligger fint sammenlagt, føttene organiseres slik at man unngår å bryte dem av og at genitaliene foran under abdomen kan sees, og bakkroppen strekkes og rettes ut). Dyrene oppbevares så et døgn i acetonbeholderen. Beholderen kan være et stort syltetøyglass eller annen beholder med lokk. Aceton løser opp vanlig plast, men såkalt hardplast ser ut til å tåle aceton. Alternativt kan øyenstikkerne avlives med eddiketer før de prepareres og legges på aceton i ett døgn.

Blåfarvede øyenstikkere og vannymfer blir blekere jo lenger tid man oppbevarer dem på aceton, 24 timer er nær det ideelle for de større øyenstikkerne. Blå vannymfer tåler også 24 timer godt, men kunne nok også klart seg med et par timer kortere opphold i aceton. Tørkingen kan foregå i sola, eller på vanlig måte, men det aller beste resultat får man ved å bruke en hårtørrer (laveste effekt-trinn) som i en avstand av en knapp meter blåser varmluft i en times tid på dyrene. Konvoluttene med odonatene kan f.eks. stilles opp inne i en pappeske på høykant. Føneren kan plasseres på gulvet slik at den blåser inn gjennom åpningen av esken og på konvoluttene med dyrene i. Husk ventilering.

En annen velegnet måte å tørke acetonfikserte øyenstikkere på er å legge konvoluttene sammen med silika-gel i en liten tett plasteske (type «frys-i» med lokk). Etter omtrent et døgn (gjerne lenger), avhengig av mengden silika-gel og antall øyenstikkere i plastesken, vil dyrene være klare for samlingen.

Den internasjonale måten å oppbevare øyenstikkere på er i glassklare plast-«konvolutter» med eller uten et stykke stivt hvitt papir som støtte. Man kan f.eks. bruke lynlås-pose (størrelse 8 x 12 cm, fra f.eks. Kebo-lab) med et vanlig kartotekkort (som må klippes litt i enden) til avstivning. Bruk av denne tette posen fordrer at dyrene er 100% tørre, ellers kan man få muggdannelse. Øyenstikkerne er sikret mot skadedyr ved denne type oppbevaring. Ved hjelp av aceton sikres fargene, ved hjelp av den glassklare posen med avstivningskort (hvor man kan skrive på nødvendige data) slipper man håndtering av selve dyret og sist, men ikke minst, samlingen kan lagres på tilnærmet samme måte som et kartotek. Systemet er derfor betydelig mindre plasskrevende enn en samling øyenstikkere på nål.

Et aceton-bad fungerer også bra for exuvier (tomme larveskall etter klekking eller skallskifte). Selv om exuviene ser helt sammenklappet ut, vil aceton oftest hjelpe til slik at skallet får tilbake sin opprinnelige fasong. Exuviene kan så nåles som andre insekter.

Aceton-metoden fungerer også om man ønsker å nåle individene, ved at de prepareres på ryggen med vingene utslått, før de legges i aceton. Metoden med å preparere dyr på dette vis er den beste uansett avlivningsmetode, selv om man ikke ønsker å bruke aceton, hvis man ønsker å nåle dyrene. Tørketiden vil være omtrent som for andre store insekter, gjerne et par uker. Det kan av og til være en fordel å forsterke de skjøreste delene av øyenstikkerne ved å stikke en nål på langs gjennom bakkroppen, eventuelt også gjennom hodet og inn i kroppen

De fleste andre ferskvannsinsekter vil det være hensiktsmessig å lagre på sprit. Naturligvis kan man prøve seg frem med de forskjellige tovinge-gruppene, slik de gamle insektforskere gjorde, men artene blir sjelden lettere å bestemme når de blir tørket og satt på nål. Skal man gå løs på f.eks. mygg for å lage en tørrsamling, behøver man såkalte minutien-nåler og en stødig hånd. Man bør da samle på eddiketer, men unngå å få eter på dyrene. Det bør aldri være mer enn ett dyr i hver tube. Larver av ferskvannsinsekter blir som regel dårlige tørrpreparater og bør følgelig alltid oppbevares på alkohol.

Vannlokaliteter og truete arter
Til slutt kan det være på sin plass å påpeke det faktum at insektgrupper som lever i vann, lever i miljø og habitater som er i ferd med å bli sjeldne å finne i uberørt tilstand. Forurensning, drenering og gjenfylling av de små dammene hvor man gjerne finner det rikeste livet har ført mange vanninsekter inn på listene over de mest truete artene i vårt vestlige samfunn. Selv om samling neppe har noen innvirkning på insekt-bestander, det er biotopene som fortjener vern, kan man jo tenke tankene: Hva vil jeg med min samling? Kan f.eks. fotografering av artene også fylle mitt behov? Belegg, i form av et individ eller et foto, for nye funn er det likevel viktig å huske. Enkelte insektgrupper er bedre kjent enn andre, jo bedre kunnskap som finnes, jo mindre er behovet for flere store insekt-samlinger av disse dyrene. Svært mange insektarter kan jo ikke artsbestemmes i felt, og mange grupper er svært dårlig kjent. Det er kanskje her innsamlings-innsatsen bør settes inn? La din innsamlete viten komme naturen til gode, del din kunnskap med andre. Insekter, som andre skapninger, passer best i naturen, bedre enn i en insektsamling. Vis hensyn, samle med måte!

FORSLAG TIL LITTERATUR:

Askew, R.R. 1988. The dragonflies of Europe. Harley Books. 291 s.

Bellman, H. 1987. Libellen, beobachten-bestimmen. Neumann-Neudamm. 272 s.

Corbet, RS., Longfield, C. & Moore, N.W. 1960. Dragonflies. The new Naturalist 41. 260 s.

Engelhardt, W. 1964. The Young Specialist looks at Pond Life. Burke Publ., London. 208 s.

Esben-Petersen, P. 1910. Guldsmede, Døgnfluer, Slørvinger og Copeognater (Pseudoneuropterer) Danmarks Fauna 8, 64 s.

Fauna Entomologica Scandinavica: Vol. 18. The Hydrophiloidea (Coleoptera) of Fennoscandia and Denmark (Hansen 1987). Vol. 20. The aquatic Adephaga (Coleoptera) of Fennoscandia and Denmark. I. Gyrinidae, Haliplidae, Hygrobiidae and Noteridae. (Holmen 1987). Vol. 21. The Stoneflies (Plecoptera) of Fennoscandia and Denmark (Lillehammer).

Gejskes, D.C. & J. van Tol 1983. De libellen van Nederland (Odonata) K.N.N.V., Hougwoud nr. 31. 1-368.

Hammond. C.O. 1977. Dragonflies of Great Britain and Ireland. The Curwen Press, London (2. rev. utgave ved R. Merrit), 115 s.

Keen, D. 1977. Collecting and studying dragonflies (Odonata). The Amateur Entomologists' Society. Handworth, Middlesex. 24 s.

Landin, B.O. 1967. Fältfauna. Insekter 1. (Collembola, Protura, Diplura, Thysanura, Ephemerida, Odonata, Blattodea, Plecoptera, Orthoptera, Dermaptera, Psocoptera, Phthiraptera, Thysanoptera, Hemiptera). Natur och Kultur, Stockholm.

Mandahl-Barth, G. 1982. Småkryp i søtvatten Fältbiologerna. ISBN 91-85094-69-2. 50 s.

Meritt, R.W. & Cummins, K.W. 1978. An introduction to the aquatic insects of North America. Kendall/Hunt Publishing Company.

Olsvik, H. 1990. Øyenstikkere i Østfold. Natur i Østfold 9-1: 23-41.

Sahlén, G. 1985. Sveriges trollsländor. Fältbiologerna, Sollentuna. 151 s.

Sandhall, Å. 1987. Trollsländor i Europa. Interpublishing, Stockholm. 251 s.

Sandhall, Å., Norling, U. & Svensson, B.W. 1977. Sländor, en naturguide med 141 fotos i färg. ICA Bokforlag. 93 s.

Aagaard, K. og Hågvar, S. 1987. Sjeldne insektarter i Norge. 1. Døgnfluer, steinfluer, øyenstikkere, vannteger, vårfluer, rettvinger, saksedyr, nettvinger, mudderfluer og skorpionfluer. Med en generell innledning om vernearbeidet for insektfaunaen. Økoforsk utredning 1987.6.


Forfatterens adresse:

Hans Olsvik
8598 Foldfjorden