Forside
Om NEF
Lokallagene
Program
Medlemskap
Insekter som hobby
Tidsskrifter
Salgsliste
NEFs Bøker
Forhandlere
Diverse
Insektbilder
Lenker
English page
Norsk entomologisk forening
Postboks 386
4002 Stavanger
Sist oppdatert:
--.--.----
Norsk entomologisk forening

Biller (Coleoptera)

Oddvar Hanssen

I Norge er det til idag registrert noe i overkant av 3.300 arter biller. Årlig oppdages det flere nye arter for vårt land. De fleste er nok arter som tidligere bare er oversett, men noen er også nyinnvandrere. Et forsiktig anslag sier at det reelle tallet for Norge kan være 3.500. Til sammenligning kan nevnes at det i Fennoskandia og Danmark tilsammen er funnet nærmere 5.000 arter.

På grunn av svært varierende økologiske krav, finner vi flere ulike utbredelsesmønstre hos våre arter. Mange er såkalt varmekjære og har en sydlig utbredelse, mens andre igjen er nordlige. Videre er en rekke arter østlige, mens bare et fåtall har en typisk vestlig utbredelse. Mange av våre arter har det vi kaller et «eurytopt» levesett, dvs. at én og samme art har tilpasset seg ulike livsvilkår og dermed fått en vid utbredelse.

Billene antas på verdensbasis å utgjøre den største orden i hele dyreriket. Med sine uendelig mange tilpasninger kan de påtreffes i svært mange forskjellige habitater. De fleste lever terrestrisk (på landjorda), men mange lever også i ferskvann og elver (haliplider, vannkalver, virvlere, vannkjær og elmider). Noe mer spesielt er det at man finner billearter tilknyttet saltvann. Her i Norge har vi f.eks. løpebillene Aepus marinus og Trechus fulvus, og kortvingen Micralymma marinum, som alle lever under tang og stein i fjæra. De fleste av våre billearter er relativt små (under 5 mm), og har ofte et skjult levevis. Det blir straks mye enklere å finne mange ulike arter om en på forhånd går inn i litteraturen og lærer seg artenes biologi. Etterhvert lærer man også svært mye ved egen erfaring.

Innsamlingsmetoder
Den mest brukte metoden for å fange biller er håndplukking. Tilfeldig eller mer systematisk fangst med slaghåv er også en mye brukt teknikk, men man kommer her raskt til en stagnasjon med hensyn til artsantall. For å få best mulig opplysninger om artenes levevis, anbefales det å bruke håven på et bestemt treslag eller en bestemt planteart av gangen. Artsbestemmelsen går som oftest lettere dersom man vet hvilken planteart de enkelte dyrene levde på; dette gjelder særlig for enkelte slekter av blad- og snutebiller.

Det er utviklet flere spesielle metoder og ulike felletyper som er godt egnet til billefangst. Her kan blant annet nevnes «banking», som går ut på å bre ut et hvitt tøystykke på bakken og riste eller banke på trærne over slik at dyra faller ned og blir lett synlig på duken. Paraplyer kan også brukes her ved at de henges opp på treets nederste greiner.

Biller som svermer kan lett fanges med håv i motlys. Prøv f.eks. ved en tømmerlund rett før solnedgang. Ved fangst av svermende biller er også vindusfeller svært effektive. En ulempe med denne metoden er at man ikke får kunnskap om artenes eksakte levested. Derimot har vindusfeller den fordelen at den samler trelevende biller uten at man behøver å ødelegge levestedene deres, og er derfor en bra metode ved innsamling i fredete områder.

Barberfeller, eller fallfeller som de vanligvis kalles, er effektive når det gjelder å ta dyr som hovedsakelig har tilhold nede på bakken, f.eks. løpebiller og kortvinger. En fordel ved slike feller er at de fanger hele døgnet; svært mange av artene som lever på bakken er nemlig kvelds-/nattaktive. Ved bruk av fallfeller kan man også eksperimentere med forskjellige former for åte (lokkemidler) i fellene. Gammelost, ridderost, råtten fisk eller et gammelt kjøttstykke kan tiltrekke seg bl.a. åtselbiller.

De fleste kjenner sikkert de rørformede barkbillefellene som i stor grad ble tatt i bruk mot granbarkbillen på 70-tallet. I disse fellene bruker man feromoner som lokkemiddel. Feromoner er imidlertid vanskelig å få tak i og derfor lite aktuelt for en alminnelig billesamler. Barkbiller kan man derimot finne mange arter av på tømmerlunner og på sagbruk, hvor de kan plukkes på tømmerstokker, håves svermende eller såldes fra barkhauger.

En annen grei metode er å samle inn rusk fra skogbunnen eller fra råtne stubber o.l., og sikte det i et insektsåld. Man leter etter dyr i det sorterte materialet, eller bruke utstyr til å drive ut eventuelle små arter.

Ved å lete i gjødsel fra forskjellige pattedyr, kan man finne mange billearter som man ellers ikke ser noe særlig til. Dersom du rører ut en passe gammel «kuruke» i en bøtte med vann, vil det oftest flyte opp masser av bl.a. gjødselbiller, vannkjær, kortvinger og stumpbiller.

En virkelig givende og ikke minst spennende metode, er å samle inn larver og pupper til klekking. Man kan f.eks. ta med seg heim greiner eller stykker av tørre stokker som man vet eller håper inneholder trelevende arter av bl.a. trebukker, borebiller, snutebiller eller barkbiller. Ellers vil fangstresultatene hos hver enkelt gjenspeile den oppfinnsomhet som er brukt med hensyn til letesteder og metoder.

En billesamler vil etter hvert lære seg hvilke arter som er «sjeldne» og kommer han over mange av en slik art, er det viktig at han ikke tar med seg alle dyra han ser. Det holder med et par eksemplarer (hann og hunn) fra hver lokalitet. Mange arter er nok «sjeldne» bare som en følge av at de lever skjult eller har en meget kort svermetid. Noen arter er opplagt svært lokale og opptrer i små antall, og disse kan nok være sårbare. Ute i felt er det ofte vanskelig å vite eksakt hvilken art man har for seg, men husk at en gyllen regel er: et par eksemplarer på glasset og resten til naturen. Noe av hensikten med entomologien er å lære artene bedre å kjenne slik at vi er bedre i stand til å ta vare på artsmangfoldet i naturen. Det er derfor meningsløst å samle inn lange rekker av truede og sjeldne arter.

Avliving og preparering
Den beste måten å avlive biller på, er å bruke eddiketer i et drepeglass. De kan også avlives i 70 % alkohol, men dersom de senere skal tørrprepareres, bør de ikke ligge for lenge på spriten da de fort blir stive. Den aller beste metoden med hensyn til å bevare fargene, er å avlive dyra i en dypfryser (1/2 time) eller i kokende vann (få sekunder). Dersom man ikke har tid til å montere/preparere dyra med en gang, anbefales oppbevaring i små tette glass i dypfryseren.

Biller kan tørrprepareres på ulike måter. De største settes enten direkte på nål eller monteres/limes på papplater. Mindre dyr limes opp på små papplater eller papptrekanter. Figur 1 viser hvordan dette gjøres. Små papplater kan man enten klippe til selv eller kjøpe ferdige. Bruk et lim som lett kan løses med vann, slik at det lar seg gjøre å komme til undersiden av dyret ved senere artsbestemming. De fleste bruker vanlig tapetklister, men også tragant-lim, som kjøpes i pulverform på apotek, kan brukes. Under opplimingen anbefales en liten malerpensel til å stryke ut ben og følerhom med. Bruk så lite lim som mulig, det er nok å lime fast spissen av bein og følere. Ved oppliming av mindre biller, anbefales det å arbeide under en binokularlupe. Vær nøye med etiketteringen, slik at alle data om funnforhold blir med. For at alle objektene og etikettene skal få samme høyde på nålene, kan man lage seg eller få kjøpt en liten trekloss som vist i figur 2.

Bestemmelse og bestemmelseslitteratur
Ved artsbestemmingen gjelder her som hos de fleste andre insektgrupper at man trenger en binokularlupe (stereolupe), rikelig med litteratur, hjelp fra spesialister og en god porsjon med tålmodighet. Etter hvert vil man også få egen erfaring, men man vil alltid ha behov for å la andre sjekke endel av ens egne artsbestemmelser.

Før man går løs på artsbestemmingen, er det viktig at man først har peilet seg inn på riktig familie. Deretter må man skaffe seg en oversikt over alle slekter og arter som finnes i området (for oss blir det Fennoskandia og Danmark) og her kan man støtte seg til en kombinasjon av Lindroths «Catalogus» (1960) og Silfverbergs «Enumeratio» (1979). I løpet av årene har det kommet til mange nye norske funn til Lindroths katalog, som hovedsakelig er å finne i Norsk Entomologisk Tidsskrift og Fauna norvegica ser. B. Sørg for at den litteraturen du bruker inneholder alle de aktuelle artene og bruk gjerne flere verk parallelt. Til stor hjelp her er Norske Insekttabeller 6 (Ottesen 1985) og 7 (Fjellberg 1985). Hefte 6 gir en oversikt over norske biller som ikke omhandles av Danmarks Fauna og henviser til bestemmelseslitteratur for dem. Hefte 7 inneholder bestemmelsestabeller for noen av disse billene.

Den mest aktuelle litteraturen i tillegg til forannevnte, er Danmarks Fauna (20 bind), Svensk Insektfauna (Lindroth 1933, Landin 1957, Lindroth 1942, Palm 1948-70), Fältfauna/ Insekter 2:1 og 2 (Landin 1970), Die Käfer Mitteleuropas 1 - 12 (Freude, Harde, Lohse 1964-89) og Fauna Ent. Scand. 10, 15, 18, 20 og 22. Som et supplement kan anbefales bille-bindene i serien Handbooks for the Identification of British Insects og Dieckmann (1972, 1974, 1977, 1980, 1983 og 1986) er meget gode verk om snutebiller.

I tillegg vil en finne en rekke gode publikasjoner fra ulike tidsskrifter opp gjennom årene som i mange tilfeller er helt uunnværlige, jfr. Ottesen 1985. Dette gjelder spesielt for en del arter som er vanskelig å skille fra hverandre. I disse tilfellene må man ofte ha gode beskrivelser og figurer av kjønnsorganene (oftest hannens penis). Slike arter må genital-prepareres, noe som utføres enklest på ferske dyr, jfr. Ottesen 1987. Dersom dyret er tørrpreparert, må det på forhånd oppmykes. Noen minutter i kokende vann er en grei metode. Hos kortvinger hvor man ikke behøver å brette til side noen dekkvinger først, kan det stikkes et par hull i bakkroppen slik at en dråpe vann kan trenge inn og myke opp delene. Skjær så opp i overgangen mellom andre og tredje bakkroppsledd bakfra og pirk ut penis med et par prepareringsnåler. I de fleste tilfeller er den ytre formen av penis tilstrekkelig som artskjennetegn, og organet kan da klistres direkte opp på en papplate (eventuelt samme plate som dyret er limt på).

FORSLAG TIL LITTERATUR:

Danmarks Fauna: bd. 76 Sandspringere og løbebiller (Hansen 1968), bd. 34 Vandkalve og hvirvlere (Hansen, 2. opplag 1973), bd. 57 Rovbiller 1 (Hansen 1951), bd. 58 Rovbiller 2 (Hansen 1952), bd. 59 Rovbiller 3 (Hansen 1954), bd. 77 Ådselbiller, stumpbiller m.m. (Hansen, ny utgave 1968), bd. 44 Blødvinger og klannere m.m. (Hansen, 2. opplag 1973), bd. 74 Smældere og pragtbiller (Hansen, ny utgave 1966), bd. 55 Clavicornia 1 (Hansen 1950), bd. 56 Clavicornia 2 og Bostrychoidea (Hansen 1951), bd. 50 Heteromerer (Hansen, 2. opplag 1973), bd. 29 Torbister (Hansen 192-5), bd. 73 Træbukke (Hansen, ny utgave 1966), bd. 31 Blad- og bønnebiller (Hansen 1927), bd. 69 Snudebiller (Hansen, ny utgave 1965), bd. 62 Barkbiller (Hansen 1956), bd. 63 Biller, almindelig del (Hansen 1957), bd. 64 Tillægsbind (Hansen 1958), bd. 78 Andet tillægsbind (Hansen 1969),

Dieckmann, L. 1972. Beiträge zur Insektenfauna der DDR: Col. - Curculionidae: Ceutorhynchinae. Beitr. Ent. 22(1/2): 3-128.

Dieckmann, L. 1974. Beiträge zur Insektenfauna der DDR: Col. - Curculionidae (Rhinomacerinae, Rhynchitinae, Attelabinae, Apoderinae). Beitr. Ent. 24(1/4): 5-54.

Dieckmann, L. 1977. Beiträge zur Insektenfauna der DDR: Col. - Curculionidae (Apioninae). Beitr. Ent. 27(1): 7 -143.

Dieckmann, L. 1980. Beiträge zur Insektenfauna der DDR: Col. - Curculionidae (Brachyderinae, Otiorhynchinae, Brachyderinae). Beitr. Ent. 30 (1): 145-310.

Dieckmann, L. 1983. Beiträge zur Insektenfauna der DDR: Col. - Curculionidae (Tanymecinae, Leptopiinae, Cleoninae, Tanyrhynchinae, Cossoninae, Raymondionyminae, Bagoinae, Tanysphyrinae). Beitr. Ent. 33(2): 257-381.

Dieckmann, L. 1986. Beiträge zur Insektenfauna der DDR: Col. - Curculionidae (Erirhinae). Betr. Ent. 36(1): 119-181.

Fauna Entomologica Scandinavica: Vol. 10. The Buprestidae (Coleoptera) of Fennoscandia and Denmark (Bily 1982). Vol. 15. The Carabidae (Coleoptera) of Fennoscandia and Denmark (Lindroth 1985-86) Vol. 18 The Hydrophiloidea (Coleoptera) of Fennoscandia and Denmark (Hansen 1987). Vol. 20. The Aquatic Adephaga (Coleoptera) of Fennoscandia and Denmark. I. Gyrinidae, Haliplidae, Hygrobiidae and Noteridae. (Holmen 1987). Vol. 22. Longhorn Beetles of Fennoscandia and Denmark (Bily & Mehl 1989).

Fjellberg, A. 1985. Bestemmelsestabeller til norske biller som ikke er nevnt i «Danmarks Fauna». Norske Insekttabeller nr. 7. Norsk Entomologisk Forening. 35 s.

Freude, H., Harde, K.W. & Lohse, G.A. 1964-79. Die Käfer Mitteleuropas. Band 1-12. Krefeld.

Handbooks for the Identification of British Insects: Vol. 4. Part 6(a). Coleoptera Clambidae (Johnson 1966). Vol. 4. Part 10. Coleoptera Histeroidea (Halstead 1963). Vol. 5. Part 2(c). Coleoptera Heteroceridae (Clarke 1973). Vol. 5. Part 5(b). Coleoptera Phalacridae. (Thomson 1958) Vol. 5. Part 10. Coleoptera Tenebrionidae (Brendell 1975). Vol. 5. Part 11. Dung beetles and Chafers. Coleoptera: Scarabaeoidea (Jessop 1986). Vol. 5. Part 16. Orthocerous weevils. Coleoptera Curculionoidea (Nemonychidae, Anthribidae, Urodontidae, Attelabidae and Apionidae) (Morris 1990).

Landin, B.O. 1957. Bladhorningar - Lamellicornia. Fam. Scarabaeidae. Svensk Insektfauna. Ent. Föreningen i Stockholm.

Landin, B.O. 1970. Fältfauna. Insekter 2, del 1 och 2. (Coleoptera, Strepsiptera, Hymenoptera). Natur och Kultur, Stockholm

Lindroth, C.H. 1933. Olikfotade baggar. Heteromera. Svensk Insektfauna. Ent. Föreningen i Stockholm. 158 s.

Lindroth, C.H. 1942. Sandjägare och jordlöpare. Fam. Carabidae. Svensk Insektfauna. Ent. Föreningen i Stockholm.

Lindroth, C.H. (ed.) 1960. Catalogus Coleopterorum Fennoscandiae et Daniae. Ent. sällsk., Lund.

Lindroth, C.H. 1961. Sandjägare och jordlöpare. Fam. Carabidae. Svensk Insektfauna. Ent. Föreningen i Stockholm. 209 s.

Lindroth, C.H. 1992. Våra skallbaggar, del 1, 2 och 3 (2. utgave, Fältbiologerna, Sollentuna). Pris SEK 200,-.

Ottesen, P. 1985. Biller (Coleoptera). Norske biller som ikke er omtalt i «Danmarks Fauna». En oversikt med henvisninger til bestemmelseslitteratur. Norske Insekttabeller 6. Norsk Entomologisk Forening. 19 s.

Ottesen, P. 1987. Preparering av Atheta sp. og andre upopulære kortvinger. Insekt-Nytt 12(1): 9-12.

Palm, T. 1948-70. Kortvingar. Fam. staphylinidae 1-5. Svensk Insektfauna. Ent. Föreningen i Stockholm.

Silfverberg, H. (ed.). 1979. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae et Daniae. Hälsingfors entomologiska Bytesförening, Hälsingfors.

Walsh, G.B. & Dibb, J.R. (eds.). 1954. A coleopterist's handbook. The Amateur Entomologists' Society. Hanworth, Middlesex. 120 s.