Forside
Om NEF
Lokallagene
Program
Medlemskap
Insekter som hobby
Tidsskrifter
Salgsliste
NEFs Bøker
Forhandlere
Diverse
Insektbilder
Lenker
English page
Norsk entomologisk forening
Postboks 386
4002 Stavanger
Sist oppdatert:
--.--.----
Norsk entomologisk forening

Generelt om insektsamling

Oddvar Hanssen og Runar Krogen

Før man starter med insektsamling er det lurt å ha klart for seg hvorfor man samler og hva materialet kan brukes til. Én ting er klart, og det er at målet i seg selv ikke skal være å fylle kasse etter kasse med døde insekter. For å lære de ulike arter å kjenne, er det oftest nødvendig å lage seg en samling. Denne kan dermed sies å være et viktig hjelpemiddel når det er snakk om å kartlegge økologi og utbredelse hos de ulike artene i vår natur.

For den som vil begynne å samle insekter, vil vi her forsøke å gi en rask og generell innføring. For å unngå å gjøre feil som andre har gjort før, er det da viktig å merke seg noen grunnleggende retningslinjer. Teknikker ved utførelse av de ulike metodene erverves best ved en kombinasjon av gode råd fra mer erfarne personer, ved litteraturlesning og ved prøving og feiling. Det første spørsmålet som dukker opp, er: Hva skal man samle inn? Her står man helt fritt til å velge mellom ulike ordener, familier, slekter eller arter. Mange starter gjeme med litt større insekter for å lære seg de grunnleggende teknikkene. I begynnelsen er det lurt å samle ulike grupper for å gjøre seg kjent med insektfaunaen som helhet. De fleste går senere over til å samle på en bestemt orden eller en større familie som de av en eller annen grunn synes er fascinerende. Spesialisér deg gjerne på en gruppe som er lite kjent fra før, det vil være ekstra verdifullt for entomologien. Hvor og hvordan skal det samles? Ved å gå inn i litteraturen og lese om dyrenes økologi og utbredelse, samt å erfare selv, lærer man hvor og når man skal lete etter de dyra man ønsker å ha tak i.

Innsamling
Når det gjelder innsamlingsmetoder, er aktiv fangst med håv og håndplukk mest benyttet. Ellers kan man fange insekter ved hjelp av ulike feller, utlegging av åte, etc. Til sommerfugler og andre flygende insekter er «lufthåven» faktisk uunnværlig. «Slaghåven», som er mer solid bygd, kan brukes til å fange insekter som sitter i vegetasjonen. Ulike håvtyper får du bestilt fra spesialfirmaer, men er relativt enkle å lage selv. Figur 1 viser ulike patenter du kan velge blant. Til lufthåven er det viktig å velge lette materialer. Skaftet lages av aluminium eller treverk - gjerne bambus, som man får kjøpt på gartnerier. Tykkelsen bør være 2-2,5 cm, mens lengden bestemmes etter hvordan håven skal brukes. Mange foretrekker et kort håndtak som gjør den lett å manøvrere. Til en slaghåv eller en håv som skal brukes i vann, bør håndtaket være tykkere - et vanlig kosteskaft kan være brukbart. Ringen til en lufthåv kan lages av en tynn, men stiv streng (f.eks. rustfri stål- eller pianotråd), og bør ha en diameter på minst 30-40 cm. Ringen til en slag- eller vannhåv bør lages av et stivere og mer solid materiale, f.eks. av et aluminiumsstykke med flat profil (ca. 3 x 20 mm). Håvringen kan festes til skaftet ved ulike patenter som er vist på figur 1. Håvposen lages som oftest av tynt gardinstoff i nylon, eller av et lignende luftig og sterkt tøystykke. Posen til en luft- eller slaghåv bør være så dyp som det dobbelte av diameteren på poseåpningen. Den kan dermed vris en halv omdreining og låses av slik at det nylig fangede insektet ikke umiddelbart stikker av. Håvposen bør være farget, dette gjør det lettere å fange aktive flygere som sommerfugler og øyenstikkere. På en slaghåv vil slitasjen på håvposen rundt oversiden av ringen være så stor at posen der bør forsterkes med tykt stoff eller et stykke tynt lær. Av de håvene man får kjøpt ferdige finnes flere som er sammenleggbare (leddet håvring og flerdelt håndtak). Disse er fine å ha når man skal ut å reise, men blir noe mindre stødig enn en hjemmelaget håv.

Det er vanskelig å forklare i en tekst hvordan håven brukes, man må selv høste erfaringer på dette området. Mange insekter er lynkjappe til å fly unna når de merker skygge eller bevegelse. Det er derfor viktig å holde håven helt rolig til insektet er innen rekkevidde - enten man selv nærmer seg et hvilende insekt, eller insektet kommer flygende. Slå helst en sommerfugl bakfra; om du slår etter den forfra vil den med letthet kunne gjøre en rask manøver til side for håven.

For de som samler andre grupper enn sommerfugler, er nok håndplukk og slaghåving de vanligste metodene. Her tar man de insektene som oftest sitter bortgjemt i vegetasjonen eller på bakken, f.eks. gresshopper, teger, biller m.fl. Her er det som tidligere nevnt en fordel å kjenne litt til artenes biologi før man går ut og leter etter dem. Når det gjelder mer spesielle fangstmetoder som feller o.l., henviser vi til de neste kapitlene.

Avlivning
Ved avlivningen trenger man minst to, eller gjerne flere drepeglass. De kan lages på mange måter, men et middels stort syltetøyglass med et tett lokk passer utmerket. Man kan enten støpe et tynt lag gips, bruke skumgummi eller trekkpapir i bunnen. Dette vil da holde på eddiketeren, som er det mest skånsomme og anvendte stoffet å drepe insekter med. Eddiketer fås kjøpt i små flasker på apotek. Om man har tilgang på en dypfryser, eller har kokende vann for hånden, er dette gode avlivningsmetoder for robuste insekter som f.eks. biller. 70 % alkohol kan også brukes som avlivningsmiddel.

For den som samler på små insekter, er det greit å bruke såkalte «dramsglass» som drepekammer. De kan fåes kjøpt hos firmaer som selger laboratorieutstyr og hos enkelte fargehandlere. Det lønner seg ofte å bare ha ett dyr i drepeglasset om gangen, da levende dyr som puttes på glasset lett kan ødelegge de som ligger der fra før. Når det gjelder sommerfugler, er det svært viktig å ikke putte flere på samme glass, da de vil miste skjell og dermed kunne «bytte farger». La insektene ligge minst et par timer i sterk eddiketergass før du tar dem ut for å preparere dem. Beregn kortere tid for små tovinger og sommerfugler. Det er nemlig kjedelig å oppdage at insektet står og spreller med nålen gjennom seg.

Før du fanger insektet og eventuelt dreper det, er det ofte svært givende å ta seg tid til å betrakte dem i deres naturlige miljø. Notér da opplysninger som kan være av interesse for artens biologi, stedsangivelser og dato i en notisbok. Disse opplysningene overføres senere til etiketter som følger dyret i samlingen. Dette er svært viktig, for uten eksakte data mister de sin vitenskapelige verdi. I denne sammenheng er det viktig å merke seg en viktig ting: Unngå å ta livet av flere enn noen få eksemplarer (f.eks. en hann og en hunn) av samme art på hver lokalitet. Mange arter opptrer fåtallig og svært lokalt, og disse kan således være svært ømfintlige for beskatning. Det er derfor alt annet enn imponerende å stille opp lange rekker av en sjelden art fra samme sted.

Preparering og oppbevaring
De fleste insekter, som sommerfugler, øyenstikkere, biller, årevinger, teger og en del store tovinger, er greie å oppbevare som tørrpreparater. Det vil som oftest si at insektet får en nål gjennom seg på «korrekt sted» (se figur 2), og tørkes med bein og antenner i en hensiktsmessig stilling. «Små» insekter, særlig biller, kan med fordel limes på små kartongbiter med vannløselig lim. Nålene som brukes har en standardlengde på 38 mm, og kan bestilles fra spesialfirmaer. Vanlige knappenåler anbefales ikke, da de oftest blir for tykke og korte. Standard insektnåler forekommer i ulike tykkelser (nr. 000, 00, 0, 1, 2 og opp til 7), hvor f.eks. nr. 1 og 2 er passende til middelstore sommerfugler. Kartongbiter (oppliming av insekter) nåles med nr. 2 eller 3.

Til preparering av sommerfugler og enkelte andre insekter (bl.a. gresshopper), må man ha et spennbrett som fås kjøpt hos de samme firmaer som forhandler insektnåler. Det er ikke noe i veien for at nevenyttige personer kan lage slike brett selv. Noen skjærer dem ganske enkelt ut av isopor. Figur 3 viser hvordan et slikt spennbrett kan se ut, og hvordan man monterer et insekt på det. Som du ser, settes dyret i midtsprekken ved hjelp av nålen som allerede er stukket gjennom bryststykket. Vingene brettes så flatt ut over sideflatene på brettet, og festes her ved hjelp av papirstrimler (f.eks. kalkérpapir eller matpapir) med nåler (knappenåler med plasthoder anbefales) på hver side av vingene. Du er oftest nødt til å skyve vingene framover ved hjelp av en insektnål, men forsøk da å unngå å stikke hull i vingene (f.eks. ved å bruke nålhodet mot en kraftig ribbe på vingen). Legg merke til at forvingens bakkant skal stå vinkelrett på kroppssidene. Dette for at vingene ikke skal overlappe hverandre og skjule eventuelle karakterer som er viktig for artsbestemmingen. Nå vil dyrene tørke med vingene i denne stillingen, det anbefales en tørketid på 2-4 uker ved romtemperatur, alt etter insektets størrelse.

Andre insekter settes direkte opp på en isoporplate, hvor beina, antennene og eventuelt vingene legges til rette og settes i spenn ved hjelp av nåler. Figur 4 viser da hvordan dyret står til det tørker. Husk å etikettere dyrene før de settes inn i oppbevaringskassen; hvordan dette gjøres korrekt kan du lese om i et senere kapittel.

Til oppbevaring av insekter kan man få kjøpt trekasser med glasslokk hos enkelte trevarefabrikker. De koster 3 - 400 kroner pr. stk. Eller man kan bruke plastkasser som man får kjøpt hos spesielle forhandlere. I bunnen bør en legge isopor (1 cm) eller ekspandert polyetylen. Hvis man ønsker det, kan man lage kassene selv. Vanlige dimensjoner er 50 x 40 x 6 og 40 x 30 x 6 (utvendige mål). Husk at disse kassene må være så tette at andre små insekter, spesielt larver av klannere (biller), ikke kommer seg inn og går til angrep på de tørkede dyrene. Kamferbiter og møllkuler i kassene vil holde disse skadedyrene unna. Det er også svært viktig å oppbevare insektene tørt, da de i fuktig luft har lett for å mugne.

Forsøk å plassere insektene etter ordener, familier og slekter i kassene. Dette for å få et system i samlingen. Gjøres dette riktig, vil en lære slektskapet mellom de forskjellige insektene å kjenne. På denne måten får en et grunnlag for å forstå den noe kompliserte systematikken som gjeme er et problem for nybegynneren. Mange blir skuffet over at de færreste av våre insektarter har norske navn. De latinske navnene kan synes noe vanskelige å lære i starten, men dette er noe som kommer av seg selv etterhvert som man arbeider med stoffet.

Bestemmelse og bestemmelseslitteratur
Til å artsbestemme insekter er det viktig å ha god og oversiktlig litteratur som dekker alle artene som er aktuelle for området. Mye av denne litteraturen er av eldre årgang og er vanskelig å få kjøpt (prøv hos antikvariater, se listen bak i dette bladet). Er man ikke interessert i å kjøpe den, kan man alltids låne fra biblioteker.

Til bestemming av de fleste insektarter, må man bruke en binokularlupe (stereolupe) kr. 4.000,- og dette kan være i meste laget for vanlige amatørentomologer.

Mange arter ligner hverandre til forveksling, det er derfor viktig å være kritisk ved artsbestemmelsen av insektene. Ofte er det nødvendig å ta kontakt med fagfolk for å være sikker på at dyrene er riktig artsbestemt. Adresser til kontaktpersoner for de forskjellige insektgruppene finner du på 3. omslagsside.

Det skrives mye om innsamlingsteknikk, preparering og oppsetting, men betrakt de beskrevne metoder som en rettesnor. La deretter egen fantasi få fritt spillerom. Etter hvert vil en skaffe seg den nødvendige erfaring som trengs for å samle og preparere insekter. Dersom du begynner å samle på insekter har du skaffet deg en lærerik og spennende hobby som du vil ha mye glede av.

FORSLAG TIL LITTERATUR:

Generell innføring:
Insektleksikon (Chinery 1978), Insekter (Chinery 1988), Insekter (Sundby 1976), Virvelløse dyr på land og i ferskvann (Sømme 1988), Teknologisk Forlags store bok om insekter (Zahradník & Chvála 1991), Fältbiologerna (1983), Imms (1977), Borror, Triplehorn & Johnson (1989).

Praktisk entomologi:
Cogan & Smith (1974), Dahms, Monteith & Monteith (1979), Ford (1973), Heath (1970), Lindroth (1974), Martin (1977), Nilssen (1982), Norris & Upton (1974), Norske 4H (1972 og 1973), Reitter (1963), Smithers (1982), Southwood (1978), Wagstaff & Fidler (1970), Walker & Crosby (1979), Wyninger (1974).

Bestemmelseslitteratur:
Bestemmelseslitteratur for enkelte grupper finnes i delen «Innsamling og preparering av ulike insektgrupper». Litteratur for andre grupper finnes bakerst i litteraturlisten, se spesielt Landin (1967 og 1970) og under seriene Fauna Entomologica Scandinavica, Norske Insekttabeller, Danmarks Dyreliv og Handbooks for the Identification of British Insects. For gresshopper se også Fältbiologerna (1987), for spretthaler se Fjellberg (1980). Vær oppmerksom på at en del bestemmelseslitteratur av eldre årgang eller av annen nasjonalitet lett vil kunne bli ufullstendig, slik at en må ty til artikler og supplementer fra ulike tidsskrifter. Større oversikter over entomologisk litteratur vil du finne i Entomologiske Meddelelser 1984, i Horsten & Erschens (1983) samt i litteraturlisten bakerst.


Forfatternes adresser:

Oddvar Hanssen
Tungasletta 2
7005 Trondheim

Runar Krogen
Gina Krogsvei 20
7046 Trondheim